Ove Røsbak

Det virkelige Norge

Jeg har i mange år levd i provins-Norge, langt borte fra de store maktsentra. På et tidspunkt trakk jeg meg tilbake fra det pulserende livet jeg levde som ung suksessombrust forfatter midt på 80-tallet. Det har gjort meg godt, for det å være i vinden hele tida gjorde meg ganske fortumlet den tida jeg nærmet meg de 30. Nå er jeg 50, og føler meg helere enn jeg noen gang har gjort før i mitt liv. Det å ha avstand til kunstnermiljøet jeg ble kastet inn i min tidlige ungdom, har gitt meg tid og ro til å tenke over hva som er det virkelige Norge. Det kan kanskje trenges nå i 2010, Bjørnstjerne Bjørnsons jubileumsår.

Her følger sju punkter som jeg mener særmerker det virkelige Norge.
1. I det virkelige Norge har folk kontakt med røttene sine. Reis til Sel, Kabelvåg, Norddal eller Karasjok, eller for den saks skyld Manglerud i Oslo eller Nordnes i Bergen. Ring på noen dører og prøv å få folk i tale. Du vil lære at det folk er opptatt av, er ikke så ofte som en tror det samme som det blir snakket om i radio og på TV, og det kan ligge langt unna det avisene og ukebladene skriver om. Det ligner i forunderlig grad på det folk alltid har vært opptatt av i dette engang så fattige landet: det å leve i fred meg seg sjøl og sine nærmeste, det å ta vare på dem en er glad i, foreldrene sine, ungene sine, vennene sine. Og er det lett å gjøre det i dette landet som stadig utroper seg til verdens beste land å bo i? Nei, folk på små steder i dette grisgrendte landet syns ikke det. De syns ikke det, og da skal de få slippe å bli kalt sytere og brunstripete om de så skulle uttrykke synspunkter som ikke stemmer med den oppleste og vedtatte samfunnsmening.

2. I det virkelige Norge er dugnadsånden ennå sterk. Spør hvilket som helst idrettslag eller andre frivillige foreninger, og spør hva det er som får dem til å overleve. Det er ikke olje-Norges subsidier og det offentlige Norges supermannsdyrking, det er de vanlige sliterne blant oss, de som aldri blir nevnt i avisene eller i minneordene. Som i alle tider før er det de som holder dette landet gående, ikke de PR-kåte maktmenneskene og de moteriktige spyttslikkerne.

3. I det virkelige Norge teller gamle dyder mye: trofasthet, gjestfrihet, omsorg i lokalmiljøet. Og sentrale til å bære disse dydene er nå som alltid før, kvinnene. Men som oftest ikke de kvinnene vi kaller de frigjorte, altså karrierekvinnene. Nei, det er de gammeldagse kvinnene, de som har evne og raushet til å stille seg sjøl litt i bakgrunnen, som holder det virkelige Norge på sine sterke skuldre. Akkurat som de mer tilbaketrukne mennene. Slik det alltid har vært.

4. Til det virkelige Norge kommer trendene sent. Familien min og jeg bodde på Otta i mange år, og da for eksempel sagging og tagging kom til Otta, kunne alle vi som bodde der, være helt trygge på at alle farlige utslag av sagging og tagging og svarte ringer i neser og tunger og i andre utsatte kroppsdeler, var over for lengst. Vi skal være glade for at vi har så mange daler, fjorder, åser og bergkoller i denne lange votten av et land som ligger så håpløst langt nord. For ellers ville dette landet ha vært fortapt for lengst i armene til en materialisme som ikke kjenner grenser, og en griskhet og dumhet som landets makthavere ofte viser så til de grader at det blir bare latterlig, som da landets statsminister hadde 17 avganger å velge mellom til klimakonferansen i Köbenhavn, og han tok privatfly. Da humret det virkelige Norge godt over han som innbiller seg å sitte ved roret på den skuta som mer og mer seiler sin egen sjø og som jeg foreslår vi kunne kalle Midgardsormens rike.

5. I det virkelige Norge er de ikke så opptatt av å ape etter andre. Iallfall aper folk flest langt mindre etter sine venner som de beundrer enn landets mest kjente forfattere, redaktører, komikere og rikfolk gjør. Derfor drog det virkelige Norge skrått på smilebåndet av Røkke da han gjorde narr av Sylvia Brustad for dialekten hennes i fjor vår. For hva er det som gjør en rekefiskers dialekt mindre komisk enn en traust Arbeiderpartikvinnes som har måttet svelge altfor mange kameler?

6. I det virkelige Norge fins ei tidløs ro, en verdighet. Og da mener jeg både i landskapet, i dyre- og planteliv, og i folks utseende og i deres indre. Bare reis til Gjendesheim eller Ulvik, Hemnesberget eller Alvdal. Se deg om. Hør på lydene rundt deg. Føl deg fram til hva folk er opptatt av. Og du vil finne at Norge klarer seg bra, og at Askeladden ennå tusler rundt blant oss og roper ut: ”Jeg fant, jeg fant!” For det er ikke vanskelig å finne det gode livet, sjelefred, fryd, humor, livslyst, barnelatter, kjærlighetslengsel og mangel på dødsfrykt om du reiser rundt i det virkelige Norge. I det virkelige Norge synger diktere som Per Sivle ”Den fyrste song” og Oluf spøker ennå i Rallkattlia. Der bryr vi oss ikke så mye om Anne B. Ragdes fylleturer i Trondheim og Karl Ove Knausgårds oppskrytte eksesser og kjendisforfatterbøker som får bokhandlerprisen nesten før de er utgitt. I det virkelige Norge holder vi oss til skrønene og vitsene, og så gomler vi egg og bacon til lunsj for å få opp potensen, i stedet for å ty til Viagra. Fra det virkelige Norge kommer landets mest verdenskjente film gjennom alle tider, Flåklypa Grand Prix, der den noget underlig utseende nyhetsoppleseren inni glåmekassa setter øynene rett i publikum: ”Jasså, døkk sitt og glor?” Det er fra det virkelige Norge Kjell Aukrusts, Øystein Sundes, Odd Børretzens, Trond Kirkvaags, Harald Heide Steens, Dag Frølands, Rolv Wesenlunds og Arthur Arntzens ubetalelige humor kommer, og så lenge vi har slike folk å trekke veksler på, kan alle landets svarte humorister ansatt i både den ene og den andre korrumperte TV-kanalen gå og legge seg og tre over seg en hyssing syns folk i det virkelige Norge.

7. Snåsamannen er det virkelige Norges store, moderne helt. Ja, han er blitt det, og iallfall etter Ingar Sletten Kolloens bestsellerbiografi fra 2008 om Joralf Gjerstad, den beskjedne 83-åringen som er så veltalende som en profet når han førstes kommer i gang og som har evner som overgår alt vi har sett på minst en generasjon i dette smålåtne og misunnelige landet. Og da får landets elite, dvs psykiatere, leger, humanetikere og andre synes hva de vil og være så skeptiske og vitenskapsorienterte de bare orker: jeg tror alle som har vært i kontakt med Snåsamannen, slik som for eksempel meg sjøl, og som går til ham med åpent sinn og lar ham få lov til å vise vegen til din egen indre kraft, de er kommet fra det møtet som rikere og helere mennesker. For Snåsamannen er det beste i oss alle, han er vår egen evne til å helbrede oss sjøl og til å holde ut her i det virkelige Norge.